Tiger-TV

– Birken ble en tøff historie i år

Petter Eliassen og Anders Høst hadde all grunn til å være godt fornøyd med innsatsen i årets Birkebeinerrenn, men vi hadde tre tigre til start, som gjerne ville ha ønsket seg en bedre reise med Håkon Håkonsson på ryggen.

 

Lina Korsgren
Foto: Magnus Östh, @vismaskiclassics
Lina Korsgren like etter start i Birken 2017.

 

– Birken ble en tøff historie for meg i år, sier Lina Korsgren.
– Løpet har fortsatt til gode å bli en av mine favoritter. Løypa gir kraftige utslag dersom man har en dårlig dag, noe jeg hadde på lørdag og som mest sannsynlig har å gjøre med en lang sykdoms- og skadeperiode. Å bli gått fra allerede rett etter start er ingen god opplevelse, spesielt ikke mentalt! Men, det er bare å glemme det og rette fokus mot helgens renn på hjemmebane i Åre, fortsetter en skuffet Lina.

Lina Korsgren
Foto: Linas Instagram // @skidorarmode
Lina tilbake i Åre etter Birken.

 

En tiger som hadde lignende erfaringer i årets Birken, er Stian.
– Det ble dessverre et veldig tungt og dårlig renn for min del, og absolutt ikke slik jeg håpet. Men, det går opp og ned, sånn er det bare. Det ble høy fart fra start, og et skikkelig sliteløp. Men det er fortsatt tre renn igjen! Sier Stian

 

Birken 2017 - Trøyene
Foto: Magnus Östh, @vismaskiclassics
Uendret i kampen om trøyene. Stian fortsetter i rosa.

 

Kjetil Dammen var heller ikke helt i ekstase etter rennet, og mener han ble tatt skikkelig på senga.
– Av en eller annen grunn hadde alle bestemt seg for å gå skikkelig fort fra start, mens jeg hadde sett for meg et taktisk lureløp med lav fart og god stemning, sier Kjetil med relativt solid ironi i stemmen.

 

Kjetil Dammen - Leaseplan Tigers - Birken 2017
Foto: Magnus Östh, @vismaskiclassics
Kjetil i mål foran Vetle Thyli og Stian Hoelgaard

 

Kan du fortelle litt om ditt eget renn Kjetil?
– Fra start falt jeg lengre og lengre bak, og etter to kilometer var jeg vel på halen av alle de som hadde starta helt framme i plogen. Armene var som de var da jeg gikk i mål på Vasan for to uker siden, altså ganske visne. Da jeg var 2:30 bak allerede på Skramstad, betydde vel det at løpet var over før det i det hele tatt var i gang for de fleste andre.

– Jeg måtte gå å jage og gjøre mye av jobben selv, mens det foran var flere grupper med gode løpere som kunne jobbe sammen og holde god fart. Etter Skramstad gikk det også seigt opp til Raufjellet. Jeg hadde egentlig bare ett treigt gir å gå med. Jeg klarte såvidt å henge på Dahl (John Kristian, som hadde hatt et uhell), ned til Kvarstad. Opp mot Midtfjellet løsnet det litt, og jeg fikk heng på et par bakere (et par karer fra United Bakeries red. anm).

– Skia ble også sjukt bra fra Midtfjellet, så fra Sjusjøen var det bare å skuffe på i favoritterrenget – nedover, og favoritteknikken min – hockey. GPS-klokka ga meg maksfart på 71,3 km/t, som kan sies å være ganske fartsfullt på et par langrennski. Dette gjorde at jeg egentlig redda litt av stumpene, og at jeg i hvertfall fikk en positiv opplevelse med årets Birkebeinerrenn (bortsett fra vær og føre som hele veien var en påske verdig). Men som sagt altså… en håpløst dårlig start som ødelegger alt.

Og framover nå da?
– Jeg håper at kroppen kjennes bedre etterhvert, og at jeg klarer å få opp turtallet de kommende tre rennene. For, hvis det blir som Birken, så gruer jeg meg!

 

 

Del dette med dine venner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *